Hopp til innhold Hopp til søk Hopp til globalmeny

Kulturminner i den trønderske utmarka

Utmarka har vært i bruk gjennom årtusener. I dette landskapet ligger kulturminnene spredt og sporene representerer generasjoners arbeid i utmarka.

Kulturminnene forteller skogens historie på en direkte måte. Naturen og sporene fra fortida er fysiske uttrykk for økologiske og samfunnsmessige endringer over tid. Hvert av disse kulturminnene er en håndfast bit av fortida.       
Kulturlandskapet er det menneskepåvirkede landskapet, og er gjennom ulike tider brukt og forbrukt. Dermed er det en historie bak, et kunnskapspotensiale om oss selv. Kulturlandskapet er jo det området der mennesker har sin forankring, sin identitet og der de utfolder og setter spor etter seg. Det er historien om omdanning og preging med synlige og usynlige spor. Våre dagers inngrep er et ledd i denne omformingen, men vi besitter andre og kraftigere virkemidler enn fortidas. 

Skogen og utmarka var viktig i økonomien. Utnyttelsen av ressursene i utmarka har hørt med i norsk gårdsdrift så lenge det har vært gårder her i landet, ja forut for dette. Flere steder var utmarka av større økonomisk betydning enn korndyrking og åkerbruk. Den samlede viten vi har om norsk høymiddelalder tyder på at utnyttelsen av utmarksressursene var ganske intens. Slått av for på myrer, voller og heier, seterdrift, fiske, jakt og fangst, produksjon av tjære, jern og kull, sanking av bær og andre vekster. Trolig kan dette bildet forskyves lang tilbake i tid.          

Et stort antall mennesker hadde sitt arbeidssted i skogen. Kulturminnene i skogen forteller om utnyttelse av mange forskjellige ressurser og en variert måte å utnytte disse ressursene på. Det er i hovedsak tre kategorier av kulturminner knyttet til fortidas bruk av utmarka. 

Det er i hovedsak tre kategorier av kulturminner som er knyttet til fortidas bruk av utmarka:

  • Spor knyttet til produksjon  
  • Spor knyttet til jakt og fangst 
  • Spor knyttet til ferdsel og bosetting

Vi skal her se på et utvalg kulturminner som er typiske for skog og utmark og typiske for Trøndelag. Det betyr ikke at de ikke finnes også andre steder, men dette er kulturminner som vi har relativt hyppig i trønderske skoger, og det finnes også enkelte kulturminner som har en egen trøndersk eller midtnorsk utforming. Heftet er beregnet på bruk i planlegging og bygging av skogsbilveier, det er derfor valgt å legge vekt på de kulturminner som oftest kunne komme i konflikt med/ forekommer i de samme områdene som skogsbilveiene. Bakgrunnen for dette sammenfallet skyldes faktisk de samme hensyn og prioriteringer hos menneskene i fortida, som de vi har i dag.

Jernfremstillingsanlegg
Dette er en stor gruppe kulturminner som favner en lang tidsperiode med flere adskilte faser i produksjonen. Det er blitt laget jern fra malm i Trøndelag i mer enn 2000 år. 

Vi snakker gjerne om tre ulike perioder i jernproduksjon med hver sin type anlegg. Sett under ett består anleggene av en ovnsgrop med slagghaug eller slagvelt i nærheten. 

Jernframstillingsanleggene ligger gjerne på tørr, selvdrenerende morene, gjerne nær vann eller bekk. Råstoffet i hver av fasene  myrmalm, som etter en prosess med tørking og røsting ble brent til råjern i ovnsanleggene. En tommelfingerregel er at finner man jernslagg, så er ikke ovnsanlegget langt unna. Slagg er et avfallsprodukt, som ble kastet  vekk, veltet ned en skråning eller skyflet vekk. Slagget er gråsvart, tungt og knudrete, og gir fra seg en metallisk lyd når man treffer det med jordbor eller en kjepp.  
Denne første produksjonsfasen strekker seg fra ca. 350 f.Kr. til ca. 600 e. Kr. Anleggene består av en ovnsgrop, denne er ofte vanskelig å påvise og fremstår som regel som et søkk i bakken utpå en brink. Hver ovn i et anlegg er omgitt av et varierende antall groper, hvor det vanligste er fire eller fem. Nedenfor ovnen i bakkehellingen ligger det slaggdunger. Antallet ovner med groper og slaggdunger kan variere, men i et jernframstillingsanlegg fra eldre jernalder er det mest vanlige 3 – 5 ovner. Anleggene er nesten uten unntak plassert mot ei elv på en terrassekant eller brink av løsmasser. Ovnstypen har hovedsakelig sin utberedelse i de østre deler av begge Trøndelagsfylkene. Disse anleggene ligger i utmarka opp mot dagens tregrense, i områder karakterisert av fjell og indre fjelldaler.

Anlegg fra fase to var i bruk i yngre jernalder og middelalder og fram til svartedauden ca 1350 e.Kr. Anleggene har bestått av en ovn av brent leire med en grop til slaggavtapping i bakkenivå. Man har brukt trekull som brensel, mens man i den eldste fasen brukte ved. Anlegg fra fase 2 ligger derfor ofte i nærheten av kullgroper.  Slagghaugene er atskillig mindre enn i første fase. Også disse anleggene er vanskelige å finne. I Trøndelag hadde anleggene fra fase 2 oftest bare en ovn per sted, og anleggene er i dag gjerne synlige som en mosegrodd haug ved siden av ei grasmyr. Det kan finnes store steiner nær ovnen som har vært brukt til amboltstein. Middelalderanleggene er til nå bare funnet i Sør-Trøndelag. Hovedvekten av anlegg er funnet i området fra Melhus til Holtålen. 

Fra 1500-tallet kommer enda en ny produksjonsmåte med framstilling av "bondejern" i såkalte Evenstadovner. Denne produksjonen varte ved til ca 1800, da den ble ulønnsom i konkurranse med de moderne jernverkene som kom på 1600 – 1700-tallet. Fase 3 anleggene består av en kraftig grop med en lav ovn av tørrmurt stein. Ovnsgropene kan være godt synlige og ligger oftest i svakt hellende terreng. Slaggvarpene kan danne større eller mindre hauger og ligger litt ovenfor ovnene. Slagghaugen inneholder mye sot. 

Fase 2 og 3-ovnene er ofte nedgrodd av einerkratt.

Kullfremstilling
Framstilling av kull fra trevirke har vært en stor og viktig oppgave i skogen. Kull var viktig, og nødvendig for arbeidet i smia. I en fase av jernproduksjonen ble ovnene fyrt med kull. Senere krevde bergverkene og smeltehyttene enorme mengder kull. 

Det finnes to typer kulturminner, spor etter kullbrenningen tilknyttet hvilke metoder som ble brukt for å brenne fram kullet, kullgroper og kullmiler.  

Kullgroper
Disse representerer småskalaproduksjon og den eldste metoden for kullbrenning. Reismila kom i bruk først i nyere tid. Kullgropene ser ut som groper eller forsenkninger i markoverflata med en lav voll av jord rundt. Hvis man stikker i dem med et jordbor eller hvis vegetasjonslaget blir skadet vil rester av kullet komme til syne. Kullgropene kan variere ganske mye i størrelse. Noen av dem er relativt små, bare  1 – 1,5 m i diameter, mens de store kan være opp til 10-12 m i diameter.

Kullgropen på bildet til venstre er fra Målsjøen i Klæbu kommune og er ca. 6 m i diameter og ca. 0,80 m dyp.

Kullgropene knyttes hovedsakelig til yngre jernalder (500 – 1030 e.Kr.). De settes ofte i sammenheng med kullfyrte jernframstillingsanlegg fra middelalderen. I områder der man finner mange kullgroper er det derfor ikke urimelig at man også kan finne jernvinner og omvendt. 

Gropmiler ble også brukt til produksjon av smikull for bruk på den egne gården. Slike groper kan da ligge med nærhet til innmarka. Små groper og mindre ansamlinger med groper kan muligvis knyttes til slik gårdsproduksjon. 

Reismiler
Reismila kom i bruk først i nyere tid. De avviker fra kullgropene ved at de var større, og veden ble plassert stående på markoverflata.

Produksjonen av kull i store reismiler hører sammen med storskalaproduksjon beregnet for salg til bergverk og smeltehytter. Fra slutten av 1600-tallet og gjennom hele 1700-tallet var bergverkene dominerende i det trønderske næringslivet. Enorme mengder skog gikk med til kull og settved i utvinningen av kopper. Store arealer ble avvirket i dette arbeidet som ble avgjørende i mange bygder med dårlige forhold for jordbruk. 

Sporene etter ei reismile ser ut som en rund, stor opphevet plattform med grøft rundt. Grøfta er ikke alltid like tydelig. Disse kan inneholde store menger kull, selv om dette er rester etter at kullet ble tatt ut etter brenningen. Noen ganger, enkelte ganger kan man finne miler der brenningen er gått galt og kullet har brent opp. Reismilen til venstre er fra Slindvatnet i Selbu.

Reismilene hører hjemme i nyere tid og inngår dermed ikke blant de automatisk fredede kulturminnene. Likefullt er de vitnesbyrd om en stor industri, en livsstil og en næring i skogen. Kullbrenningen satte preg på familiene og ikke minst på mennenes hverdag og arbeidssyklus gjennom året.

Fangstgroper
Fangstgroper var effektive feller beregnet på elg og rein. Fangstgroper har vært i bruk gjennom et svært langt tidsrom. Teknikken ble tatt i bruk alt i steinalderen og var i bruk fram i nyere tid. I skogbeltet finnes fangstgroper som har vært brukt til fangst av elg. Fangstgropa er gravd ned i bakken i områder med løsmasser av sand og grus. 

Fangstgropene ser ut som dype groper i marka, ca 0,5 – 2 m dype, med en jordvoll rundt. Nede i bunnen av gropa har det vært en trekasse eller trebunn, som låste beina på dyret og hindret det i å komme opp av gropa. I noen tilfeller kan man også finne rester av treverk fra slike innretninger.  Når de var i bruk har gropene vært dypere enn vi ser dem nå. Forråtnelse og mangel på vedlikehold har etter hvert ført til at de har rast sammen, slik som bildet under viser. Dette er en fangstgrop beregnet for hjort fra Ulvstubakken i Snillfjord! 



Fangstgropene kan forekomme enkeltvis, men finnes ofte i lange rekker eller systemer. Avstanden mellom gropene varierer, og i tett terreng og vegetasjon er det ofte ikke mulig å se fra grop til grop. Rekker av groper er plassert slik at de stenger av dalfører og naturlige passasjer i landskapet. Mellom gropene var det ledegjerder av tre eller torv, som tvang elgen til å passere der gropa var.  Hullet i gropa var dekket med kvist, løv og torv eller annet materiale, elgen tok fart for å komme over jordvollen og havnet i gropa.

Elgfangsten var en viktig næring i utmarka. Elgen ga kjøtt, skinn og horn, som kunne være nyttig for familiene selv eller som byttemidler. Å ha rådighet over et fangstanlegg har vært en stor rikdom. De største anleggene har krevd mye vedlikehold, kanskje står det en stor organisasjon av mennesker bak opprettholdelsen av et slikt anlegg. Trolig var vikingtid og tidlig middelalder en av de mest intensive bruksperiodene for dyregraver og fangstanlegg. 

Elgtrekk og elgens matrutiner har vært bestemmende for hvordan slike system ble utformet. De store systemene, som kan strekke seg over flere kilometer, er lagt i viktige trekkruter for viltet. De kan effektivt sperre av hele trekkruten, f.eks. mellom to vannveier eller andre naturlige hindringer. Stor sannsynlighet for å finne fortidige fangstanlegg vil være i tilknytning til sikre dyretråkk og ved plasser som begrenser viltets framkommelighet. Dette kan f.eks. være i nærheten av vadesteder og på eid og landtunger der dyrene har sine trekkveier. Disse går langs de samme ruter som i tidligere tider (forutsatt at de ikke fysisk har blitt hindret/endret). Fangstanleggene ligger på tvers av trekkretningen. Trykker du her får du opp kart som viser deler av fangstgropanlegget på Fagerhaug i Oppdal kommune.

I snaufjellet er den samme teknikken blitt brukt for fangst av rein, men da er fangstgropene/ fellene oppmurte av stein. Nær grensen for innmarka (spesielt) kan man finne groper beregnet på fangst av ulv, såkalte ulvestuer. Disse er store, steinsatte groper som ofte er dypere enn elggravene.

Gamle veier og veifar
Ferdselsårene kan vise seg i terrenget som stier og hulveier; veier som gjennom århundrers slitasje har skåret seg ned i grunnen, slik som bildet viser fra Vang i Oppdal. 

De eldste vegene er hulveier og disse var gang og rideveier. Hulveiene er veifar som pga erosjon og slitasje framstår som dype u-formede grøfter i skrående terreng. Vanligvis er ikke disse veisporene mer enn en meter brede. Når en veitrasse ble for dyp og dermed uframkommelig, la man en ny vei ved siden av den første. Derfor kan vi ofte finne både 2 og 3 slike hulveier ved siden av hverandre. Der hvor terrenget flater ut forsvinner vanligvis sporene etter hulveien.   

De gamle vegen går høyere i terrenget enn dagens. Dette fordi fortidens mennesker hadde de samme ønsker som oss om å gå tørrskodd. Man hadde brukte derimot ingen veifundamentering og hadde få hjelpemidler. Derfor ble veiene lagt på de tørreste stedene, gjerne på langsgående åsrygger. Veiene fulgte de naturlige ryggene i terrenget, der lendet var tørt, vannet rant til side og snøen blåste av. På slike steder kan man ofte finne spor av hulvei eller at trærne står litt i geledd. Man etterstrebet også å gjøre veiløypa kortest mulig. I nærheten av gamle hulveier kan det finnes gravhauger og tufter etter hus. 

Kavlbruer
Over myrlendte strekninger er det ofte mulig å finne eldre kavlbruer bygd av store tømmerstokker. Disse kan ligge bevart et godt stykke nede i myra alt ettersom myrtorva vokser i høyden. Disse kavlbruene vitner om tidligere tiders forsøk på å lette framkommeligheten og ønske om en tørrskodd reise.

De består av minst to lag stokker av hel eller halvkløyvinger. I tillegg kan det være brukt kvist og greiner som underlag. I samme retning som kavlbruene i utenfor myra kan man støte på hulveier. Ni undersøkte veianlegg i Trøndelag er datert til perioden ca. 900 – 1400 e. Kr. 

Røyser
I nærheten av gamle veier og veifar kan vi finne rester etter gamle gårder med hustufter og åkerspor, åkerreiner m.m. Veiene kan også gå gjennom områder med rydningsrøyser eller gravrøyser og gravhauger. Rydningsrøysene favner et vidt tidsrom og kan tilhøre periodene fra bronselader (ca 800 f.Kr) og fram til vår tid. Beliggenheten er gjerne i hellende terreng på morene med høy bonitet. Man kan også finne gravrøyser langs gamle ferdselsårer. Disse varierer i utseende og kan være vanskelige å oppdage.  

Tjæremiler
Tjære var et viktig produkt fra skogbruket. Vi vet at folk har brukt tretjære allerede i forhistorisk tid, bl.a. til impregnering av båter. Råstoffet var stubber og røtter fra furuhogst. Prinsippet for tjærebrenning er enkelt, det gjelder å varme opp trerøttene eller ”spiken”, så harpiksen renner ut, uten at veden tar fyr, da kan hele mila brenne opp i en eksplosjonsartet brann.  

Det finnes flere måter å brenne tjære på. I Midt-Norge er tjærehjellen eller tjæredalen og myrmila de mest vanlige. Tjæremiler i myr er kanskje den eldste typen. Gjennom 14C-dateringer er disse milene datert til ca 1000 – 1800 e.Kr. Denne typen miler er hittil bare kjent i Trøndelag. Bildet av myrmila til høyre er fra Slindvatnet i Selbu, hvor det finnes hundrevis av slike miler.


Tjærehjell
Tjærehjellen knyttes først og fremst til nyere tids tjæreproduksjon med brenning av tjære fra avfallsproduktene fra trekullbrenning og tømmerhogst. Sporene etter tjærehjellen ser ut som en traktformet, svakt synlig grop i bakkeskråningen med en jordvoll rundt, oftest 4 – 8 m vid (sett inn tegning). Det finnes også tjæremiler der anlegget med avløpsrenna er plassert i en skråning i bakken eller tjærehjell bygd opp som tørrmuring av stein.

Tjæremile i myr
Tjæremila i myr er en type som til nå bare er funnet i Midt-Norge. Den består av en rund platt av halvkøyvinger som ble plassert i et gravd hull i myra. Oppå platten la man tyrispiken og dekket til med torv på toppen, på samme måte som i tjærehjellen. Når mila brant, rant tjæra ned gjennom platten og ble liggende under et beskyttede lokk av myrvann under mila. Etter brenning ble, når brenningen var ferdig ble et par stokker i bunnplatten fjernet slik at tjæra kunne øses ut. Myrvannet i gropa bidro også til at tjæra skilte seg i ulike kvaliteter etter tykkelse på tjærevæska. 

Det vi finner som spor av denne aktiviteten er som oftest runde blauthøl eller fuktigere partier i myra. Disse kan være sirkelrunde eller avlange. Stikker man i disse hullene med et jordbor eller en lang kjepp kan man noen ganger kjenne rester av treplatten nede i milegropa. Noen ganger er det også funnet enkle treredskaper under stokkeplatten, som har vært blitt brukt under tjærebrenningen. Ofte har gjengroingen av myra kommet så langt at milene bare er synlige som litt fuktigere flekker på myra med avvikende vegetasjon. Ved grøfting av myr har det hendt at stokkplatter er blitt blottlagt. Dette fører da til at forråtnelsesprosessen setter fart og platten råtner bort relativt raskt. 
De fleste myrmilene som er blitt undersøkt er datert til 1600 – 1700 –tallet, men det finnes også dateringer av dem som går helt tilbake til 1000 – 1100-tallet e. Kr. Brenning av tjære i myr er dessuten en teknikk som er kjent i bruk fram utpå 1900-tallet. Altså har vi her å gjøre med en svært gammel og spesiell regional produksjonstradisjon.


 

Forfatter: Cand. philol. Ragnhild Berge

Alle fotografier er tatt av Knut Harald Stomsvik, arkeolog Sør-Trøndelag fylkeskommune.

 


 



STFK\RUTNI
Sist oppdatert: 14.01.2008 14:35:19